Vetoet som stanset 20 terawattimer: kommunestyret avgjør vindens skjebne

Norge løste vindkonflikten motsatt av naboene: i stedet for å tvinge gjennom turbinene, ga det nøklene til kommunehusene. Den sosiale freden kom — og med den en nesten total byggeplasstillhet.

Vetoets aritmetikk. NVE kan ikke gi konsesjon uten lokalt godkjent arealplan — reelt veto, ikke rådgivende. Fasiten: minst 2 439 avviste turbiner i 129 prosjekter; med normale godkjennings- og byggerater tilsvarer det 20–26 tapte TWh årlig — omtrent hele underskuddet landet glir mot.

Den svenske kontrasten, speilvendt. Skandinavisk ironi: Sverige klager over sitt kommunale veto brukt som våpen mot vindkraft; Norge har institusjonalisert sitt enda fastere. Forskjellen er at nordmennene til nå har hatt vannkraftens luksus — en luksus tørke og industrialisering spiser opp for øynene på dem.

Augustpakken. Regjeringen foreslår hurtigspor for prosjekter med lokal velsignelse, kortere frister og klarere kriterier hos NVE. Statkraft lover 2–2,5 GW utviklet på land årlig fra 2026 — men innrømmer at porteføljen avhenger av hvor mange kommunestyrer som sier ja. Ingen foreslår å kutte vetoet: politisk selvmord er fortsatt forbudt.

Grunnligningen. Lokale skatter på turbiner — modellen som kjøpte freden i Finland — finnes her også, men har ikke vært nok. Hva er et kommunalt ja verdt? Svaret, i kroner per år, blir norsk energis viktigste tall.

Vinden på Europas kart, i nyhetsstrømmen.